Vikingtiden · ca. 950–1100
Blandingsruner
Også kalt de eldre norske runene
Utover i vikingtiden begynte runeristerne i Norge å blande langkvist- og kortkvistformer i samme innskrift. Blandingsrunene er bindeleddet mellom vikingtidens runer og middelalderens.
- ᚠfféfe, rikdom
- ᚢuúrslagg, yr
- ᚦþþursjotun, trollmakt
- ᚭąósselveos
- ᚱrreiðritt, ferd
- ᚴkkaunsår, verk
- ᚼhhagallhagl
- ᚿnnauðrnød, tvang
- ᛁiíssis
- ᛆaárgodt år, avling
- ᛌssólsol
- ᛏttýrguden Ty
- ᛒbbjarkanbjørk
- ᛘmmaðrmenneske
- ᛚllǫgrvann, sjø
- ᛦRýrbarlind
Uthevet: annerledes enn langkvist. Trykk på en rune for å lese mer om den.
Hva runenavnene betyr
Runene var bokstaver, men hver av dem hadde et navn som var et vanlig ord. Betydningene under er navnenes, slik det norske runediktet beskriver dem.
- fé · Buskap, og dermed rikdom: kveg var den eldste formen for formue.
- úr · Slagg fra smia i det norske runediktet, duskregn i det islandske.
- þurs · Tursene var jotnene, kaosmaktene utenfor den ordnede verden.
- óss · Elveosen, der ferden begynner. På Island ble runen lest som áss, gud.
- reið · Ritt og ferd: reisen til hest.
- kaun · Et betent sår, og et av de mørkeste versene i runediktet.
- hagall · Hagl, «det kaldeste kornet», som kunne ødelegge avlingen.
- nauðr · Nød og tvang: situasjonen der valgene tar slutt.
- íss · Is, som også var vinterens bro over vann og myr.
- ár · Et godt år: rik avling, fred og overflod.
- sól · Sola, «landenes lys».
- týr · Guden Ty, som ofret hånden sin for å binde Fenrisulven.
- bjarkan · Bjørka, det første treet som blir grønt om våren.
- maðr · Mennesket, som til slutt blir jord igjen.
- lǫgr · Vann og sjø, og fossen som faller fra fjellet.
- ýr · Barlinden, det treet som er grønnest om vinteren.
Kjennetegn
En rister kunne bruke kortkvistformene av a og s, men langkvistformene av h og m, og en annen rister gjorde det litt annerledes. Det fantes ingen fast standard.
Formene vi viser er derfor et typisk utvalg, ikke den eneste riktige blandingen: kortkvistformene av a, n, ą og s, og langkvistformene av h, m, t, b og R.
Hvor og når
Blandingsformene er typiske for norske runesteiner fra slutten av 900-tallet og 1000-tallet. Den samme blandingen finnes på runesteinene på Isle of Man, noe som peker mot kontakt med Sørvest-Norge.
Navnet «de eldre norske runene» må ikke forveksles med den eldre futharken: det er de eldste av de særnorske runeformene.
Veien videre
Blandingen ble utgangspunktet for middelalderens runer. Fra 1100-tallet fikk runene i Norge flere tegn, blant annet stungne runer, der en prikk skiller lyder som e fra i.
Interessert i runer og norrøn mytologi?
Få dagens rune, nye artikler og nytt fra norrøn mytologi rett i innboksen. Gratis, og du kan melde deg av når som helst.