Vikingtidens Norge skrev ikke med de 24 runene du finner overalt på nett. Det skrev med seksten — her i langkvist-varianten,med lydverdi, betydning og verset fra det norske runediktet.
16 runer
Runene var aldri ett alfabet, men flere. Fra de eldste tegnene rundt år 150 til vikingenes egne runer endret de form, antall og bruk. Her er de i rekkefølge, eldst først.
Omtrentlig periode for hver runerekke, eldst øverst.
Vikingtiden, ca. 793–1066
Jernalderen · ca. 150–793 · romertid, folkevandringstid og merovingertid
Runene er flere hundre år eldre enn vikingene. Den eldre futharken med 24 tegn var i bruk fra rundt år 150, og gjennom en lang overgangstid ble den til den yngre futharken.
ca. 150–550
Også kalt urnordiske runer eller 24-runersrekken
Den eldste runerekken vi kjenner har 24 tegn, ordnet i tre grupper på åtte. Navnet futhark kommer av de seks første runene: f, u, þ, a, r og k.
Les mer om den eldre futharkenca. 450–1000
Også kalt futhorc eller anglo-frisiske runer
En vanlig versjon med 28 runer. Håndskriftene har mellom 28 og 33.
Mens runerekken i Norden ble kortere, ble den lengre i England. Angelsakserne og friserne la til runer for nye lyder, og endte med opptil 33 tegn.
Les mer om angelsaksiske runerca. 550–800
Også kalt senurnordiske runer
Bleke runer: de åtte som falt bort.
Mellom 500 og 800 krympet runerekken i Norden fra 24 til 16 tegn. Det skjedde gradvis, og i overgangstiden står gamle og nye former side om side.
Les mer om overgangsrunene793–1066 · fra Lindisfarne til Stamford Bridge
Den yngre futharken med 16 runer var ferdig utformet rundt år 800, akkurat da vikingtiden begynte, og ble vikingtidens runerekke. Den ble skrevet på flere måter: med lange kvister, korte kvister, uten stav, og mot slutten en norsk blanding.
ca. 800–1100
Også kalt normalruner eller danske runer
Langkvistrunene er den yngre futharken med lange kvister: hver bistav går helt ut fra hovedstaven. Det er de mest lesbare formene av de seksten runene, og de du oftest ser på de store runesteinene.
Les mer om langkvistrunerca. 800–1100
Også kalt stuttruner, svensk-norske runer eller Rök-runer
Uthevet: annerledes enn langkvist.
Kortkvistrunene er den yngre futharken i forenklet form: kvistene er kuttet korte, eller står bare på den ene siden av staven. De var raskere å risse, og var trolig hverdagsskriften i vikingtidens Sverige og Norge.
Les mer om kortkvistruner1000-tallet
Også kalt hälsingeruner
Tegnet av oss etter innskriftene i Hälsingland. Ingen stavløs form av ą er funnet, så den står tom. Hvor høyt i båndet en rune står, er en del av hvordan den leses.
De stavløse runene er kortkvistrunene skåret ned til det aller minste: hovedstaven er borte, og bare kvistene står igjen. Resultatet ser mer ut som små streker enn som runer.
Les mer om stavløse runerca. 950–1100
Også kalt de eldre norske runene
Uthevet: annerledes enn langkvist.
Utover i vikingtiden begynte runeristerne i Norge å blande langkvist- og kortkvistformer i samme innskrift. Blandingsrunene er bindeleddet mellom vikingtidens runer og middelalderens.
Les mer om blandingsrunerDet er baklengs av hva man skulle vente. Rundt år 700 endret det norrøne språket seg raskt, og fikk flere lyder å holde styr på, ikke færre. Likevel kastet skriverne åtte tegn.
Resultatet er et alfabet der én rune må dekke flere lyder: ᚴ skriver både k og g, ᛏ både t og d. Å lese en runeinnskrift er derfor alltid delvis tolkning — du må kjenne språket for å vite hvilken lyd som er ment.
Ingen vet sikkert hvorfor. Den mest overbevisende forklaringen er at runene ikke var noe man slo opp i, men noe man kunne utenat. Seksten tegn er til å huske. Tjuefire er en bok.
Det meste av runestoffet på nett bruker likevel den eldre futharken med 24 tegn, og legger ofte til betydninger som ble funnet opp på 1900-tallet. Vi holder oss til de seksten runene som faktisk ble risset i Norge i vikingtiden, og til det kildene sier om dem.
Dette er et gratis oppslagsverk om runer og runeinnskrifter i vikingtidens Norden. Du lager ingen konto og ikke noe passord: oppgi e-postadressen din én gang, så har du tilgang til alt.